Det er snart utstilling og vaffelkafe i Galleri Gammelstua. Inne i et av de eldste husene på gården, et hus som opprinnelig sies å ha vært vaktbua på Christianfjeld festning, er det stemningsfulle forberedelser på gang .
Det knitrer lystig fra vedovnen i hjørnet. På de slitte veggene henger alskens rariteter. Gamle vaffeljern med lange håndtak på rekke og rad, et par rådyrhoder, noen gamle skinn og et medtatt lanskapsmaleri. Radioen surrer i bakgrunnen. Det er et trivelig sted å være, spesielt nå når den første snøen laver ned utenfor de bulkete vindusrutene. Stemningen fra hundrevis av år med levd liv siver ut mellom laftestokkene og legger seg rundt oss som et varmt teppe. Dette er svigerfar Arnes verksted og kreative hule. Jeg skjønner hvorfor han liker seg her.
Lys og hjerter
Han har plassert kosteskaft mellom et par stoler. Der henger det som til slutt skal bli Helligtrekongerslys på rekke og rad, klare til dypping. Stearinen i vannbadet er nesten smeltet og svigerfar fordriver tiden med spikking av hjerter i or, på bestilling fra den andre kunstneren på gården. Hun (undertegnede, altså) har nemlig foreslått et lite kunstnersamarbeid, og skal etterhvert ta over de rustikke hjertene og dekorere dem på ekte Dornbergs vis. Kanskje blir det brosjer, kanskje anheng til å ha rundt halsen. Hjerter er nemlig tema for årets Utstilling og Vaffelkafe her på gården, siste helga i november. Og skal sånne tilstelninger bli en suksess, så gjelder det å utnytte gårdens kunstneriske ressurser til fulle. (Tenkte jeg, og leverte skisse, entusiasme og det bredeste smilet som var mulig å oppdrive.)
– Linjene, sier svigerfar mens han spikker ekspertmessig på emnet for å få til den riktige fasongen. – Er ikke linjene riktige, så blir det ikke bra. Med brillene på nesen og plaster på den tommelen som oftest får gjennomgå, er han overraskende nok i stand til å føre en samtale mens flisa flyr veggimellom og kniven graver seg ned i veden, samtidig som han holder et øye med både vedovn og varm stearin. Multitasking er tydeligvis ingen utfordring for en noenogsyttiårig pensjonist som holder på med et-eller-annet fra morgen til kveld, det være seg gressklipping, treskjæring, traktorkjøring eller vedkløyving. Blant annet.
– Noe må man jo drive med, smiler han og sjekker kjelen med stearin atter en gang. Det tar nemlig mange, mange timer å støpe lys. Forberedelser, smelting, venting, dypping, venting, dypping, venting, dypping osv, temperaturkontroll og kvalitetsjekk. For det må bli perfekt. Hvert eneste lys blir nøye saumfart. De få lysene som ikke blir godkjent i svigerfarkontrollen (den gjelder også for bakverk her på gården, intet unntak), får aller nådigst pynte opp på et par av bordene når utstillingen i Galleri Gammelstua er i gang. De er vakre. Dessuten ligger det litt Rødstua-stemning i hvert eneste ett, noe som er litt sånn prikken over i’en for min del. I år blir det både store og små lys, et begrenset antall og med innlagt julestemning.
– Det må ikke komme vann i stearinen, da spraker det når de brenner, påpeker svigerfar mens han påpasselig dypper et og et lys forsiktig ned i den varme kjelen og henger dem nennsomt på plass mellom kosteskaftene. Omtanke i hver dråpe.