I Tromsø har vi et elsk-hat forhold til denne skapningen. Jeg skal fortelle deg om elsk først.
Sent i mars måned hører vi helt plutselig en dag den fjerne lyden av måseskrik. Da har fuglen vært stille og fraværende akkurat lenge nok til at vi begynner å savne lyden av vår og lysere dager, og vi lar uten reservasjon måseskrik fungere som vårtegn. Ut over våren blir det dog et salig skvalder. Våryre som de er lar de hele verden få ta del i at naturen igjen har gitt dem lyst og graskap.
De lyse nettene her nord er velegnet for reproduksjon, og det å sove med åpne vinduer kan man bare glemme. Så legger de egg som regnes som en delikatesse, og begrepet Mackøl og måsegg er viden kjent. Eggene hentes heldigvis på Yttersia, som er områdene ut mot storhavet. Det er her de sunneste og reinsligste måsene bor. For inne i byen bor kebabmåsen og verandatjuvene. Det er når de inntar denne formen at hatet mot dem vokser fram. Det er nå umulig å gå spisende gjennom byen uten å bli angrepet av et fjærkledd vesen på størrelse, og med samme presisjon som et kampfly. Selv står du igjen med åpen munn, mens Mydlandpølsa di flyr av gårde. (teksten fortsetter under bildet)
Utallige er også rapportene fra dem som har dekket på verandaen med den beste indrefileten, spart til en varm soldag. Alt er såre vel før de glemmer seg og går inn for å hente saltet. Da ser ”måsjævelen” sitt snitt og tar med seg både biffen og duken for å ha noe å tørke seg med etter middagen.
Måsungene kalles skårunger. Det samme kaller man førstereisguttene på fiskebåter her nord. Ut på sensommeren blir også de små gråspraglete måsungene klare for sin første reis, og med foreldrene som livvakter forlater de reder i hager og på hustak for å komme seg til havet. Det lureste på denne tiden, hvis du er så uheldig å være vertskap for et reir, er å være utstyrt med paraply på vei ut og inn av ditt eget hus. For her stupes det. En ting skal de ha, de er gode foreldre, bymåsene våre som vi både elsker og hater…